Himmel - enda flere foreldre som skriver bok om å ha barn

Jadda. Her er vi i gang igjen.

Det later til at intet skriveført menneske i hele Norge kan få avkom uten å skrive minst én bok om det. Bare i helgens aviser leser vi om frilanseren Simen Tveitereid, som var så nobel at han ofret seg og ble hjemme med ettåringen, fordi han ikke turte å la ham begynne i barnehagen.

Tveitereid, som tross av å være genuint opptatt av barns ve og vel har kalt sin egen sønn Thorvald, ble hjemme med gutten i to år og mener selvsagt at alle bør gjøre likedan. For som Tveitereid sier "det er jo bare å la være å dra til Toscana hvert år." Jadda, Tveitereid. Her har du virkelig følt den gjennomsnittlige barnefamilien på pulsen.

Tveitereid mener samfunnet trenger alle foreldre i jobb, og at de derfor pusher barnehage på folk. Økonomiske motiver. Men vi vet jo alle hvorfor Tveitereid er ute og sier dette - han er en av utallige frilansere som har skrevet bok om ungene sine. En bok som garantert er lik alle de 5.732 andre bøkene som er kommet de siste par årene, hvor gøyale foreldre skildrer bleieskift og våkenetter med identiske betraktninger og gamle vitser. Samtidig er de så lykkelige, en intens lykke som MÅ formidles. Vi fedre kjenner oss igjen, absolutt. Men må vi ha det i bokform enda en gang?

Hovedpoenget er vel at Tveitereid selvsagt er i pengenød etter å ha båret rundt på Thorvald i to år, og må ut i avisene med budskapet sitt for å selge flere bøker. Lite selger flere bøker, og i hvert fall aviser (!), enn litt kritikk som går rett i hjerteroten på alle oss småbarnsforeldre. Jommen sa jeg økonomiske motiver.

Hallgeir Opedal, som skriver en spalte hver søndag i Magasinet, er således en mye mer sympatisk bokutgiver. Vi vet jo allerede, fra å ha lest spalten hans, at han ikke har noe nytt å komme med utover de samme historiene om barn som slår seg, barn som skriker i bilen og barn som finner på de rareste ting. Men Opedal er i det minste ærlig om motivene for å gi ut boka; forfengelighet, forfengelighet, forfengelighet.

Det er i det hele tatt påfallende at samtlige mødre og fedre (dog er det særlig fedrene) med journalistutdannelse tror at deres familieliv er så unikt og spennende at de er nødt til å skrive om det. Bortimot 1 prosent av disse bøkene er tidvis morsomme og interessante. 99 prosent er kopier av de andre bøkene.

Opedal, som tross sin trang til å skrive om familielivet sitt fremstår som en kar med stor selvinnsikt, frivillig eller ufrivillig, sier det selv:

"Problemet kan vel løftes til at det er alt for mennesker som gir ut bøker. Men vi bor i et land med altfor mange trær, altfor mange papirfabrikker, altfor mange forlag, altfor mange forlagsredaktører og altfor mange som vil skrive bøker. I den andre enden er det mange som kjøper bøker. Så sånn henger det sammen."

Her er altså løsningen: Folkens, slutt å kjøp de forbanna familieliv-bøkene. Om du på død og liv må lese én - skriv den selv! Men IKKE gi den ut!

Siste:
Denne artikkelen ble opprinnelig skrevet 31. august. Men det tok bare et par dager før det kom nytt om ENDA en barne-erfaringsbok. Denne gang fra Elin Tvedt, som i sann kjendisstil er tynnere enn hun var før svangerskapet bare noen måneder etter fødselen. Til en forandring (jada, dette er ironi) har hun skrevet en bok som ser med humor på de ulike fasene man går gjennom.