Himmel - enda flere foreldre som skriver bok om å ha barn

Jadda. Her er vi i gang igjen.

Det later til at intet skriveført menneske i hele Norge kan få avkom uten å skrive minst én bok om det. Bare i helgens aviser leser vi om frilanseren Simen Tveitereid, som var så nobel at han ofret seg og ble hjemme med ettåringen, fordi han ikke turte å la ham begynne i barnehagen.

Tveitereid, som tross av å være genuint opptatt av barns ve og vel har kalt sin egen sønn Thorvald, ble hjemme med gutten i to år og mener selvsagt at alle bør gjøre likedan. For som Tveitereid sier "det er jo bare å la være å dra til Toscana hvert år." Jadda, Tveitereid. Her har du virkelig følt den gjennomsnittlige barnefamilien på pulsen.

Tveitereid mener samfunnet trenger alle foreldre i jobb, og at de derfor pusher barnehage på folk. Økonomiske motiver. Men vi vet jo alle hvorfor Tveitereid er ute og sier dette - han er en av utallige frilansere som har skrevet bok om ungene sine. En bok som garantert er lik alle de 5.732 andre bøkene som er kommet de siste par årene, hvor gøyale foreldre skildrer bleieskift og våkenetter med identiske betraktninger og gamle vitser. Samtidig er de så lykkelige, en intens lykke som MÅ formidles. Vi fedre kjenner oss igjen, absolutt. Men må vi ha det i bokform enda en gang?

Hovedpoenget er vel at Tveitereid selvsagt er i pengenød etter å ha båret rundt på Thorvald i to år, og må ut i avisene med budskapet sitt for å selge flere bøker. Lite selger flere bøker, og i hvert fall aviser (!), enn litt kritikk som går rett i hjerteroten på alle oss småbarnsforeldre. Jommen sa jeg økonomiske motiver.

Hallgeir Opedal, som skriver en spalte hver søndag i Magasinet, er således en mye mer sympatisk bokutgiver. Vi vet jo allerede, fra å ha lest spalten hans, at han ikke har noe nytt å komme med utover de samme historiene om barn som slår seg, barn som skriker i bilen og barn som finner på de rareste ting. Men Opedal er i det minste ærlig om motivene for å gi ut boka; forfengelighet, forfengelighet, forfengelighet.

Det er i det hele tatt påfallende at samtlige mødre og fedre (dog er det særlig fedrene) med journalistutdannelse tror at deres familieliv er så unikt og spennende at de er nødt til å skrive om det. Bortimot 1 prosent av disse bøkene er tidvis morsomme og interessante. 99 prosent er kopier av de andre bøkene.

Opedal, som tross sin trang til å skrive om familielivet sitt fremstår som en kar med stor selvinnsikt, frivillig eller ufrivillig, sier det selv:

"Problemet kan vel løftes til at det er alt for mennesker som gir ut bøker. Men vi bor i et land med altfor mange trær, altfor mange papirfabrikker, altfor mange forlag, altfor mange forlagsredaktører og altfor mange som vil skrive bøker. I den andre enden er det mange som kjøper bøker. Så sånn henger det sammen."

Her er altså løsningen: Folkens, slutt å kjøp de forbanna familieliv-bøkene. Om du på død og liv må lese én - skriv den selv! Men IKKE gi den ut!

Siste:
Denne artikkelen ble opprinnelig skrevet 31. august. Men det tok bare et par dager før det kom nytt om ENDA en barne-erfaringsbok. Denne gang fra Elin Tvedt, som i sann kjendisstil er tynnere enn hun var før svangerskapet bare noen måneder etter fødselen. Til en forandring (jada, dette er ironi) har hun skrevet en bok som ser med humor på de ulike fasene man går gjennom.

8 hendige unnskyldninger når du eller hesten din blir tatt i doping

1. Jeg vet ingenting!

Den klassiske doping-reaksjonen; vis modenhet og karakterstyrke ved å pådra deg alt ansvar, men vær samtidig helt uvitende om hva som kan ha skjedd. Du vet ikke en gang hva doping er for noe, langt mindre er du bruker av det. Det er jo absurd!

Dette er den instinktive reaksjonen for både dopingtatte og andre som har forbrutt seg mot ulike regelverk og fungerer "alltid" - som dopingtatt er du i samfunnets skyggedal uansett og det spiller neppe særlig stor rolle for ditt ettermæle om du blir tatt i løgn i tillegg.

2. Det må være noe galt med A-prøven

En meget populær reaksjon tidligere, som uten unntak ble fulgt av en like positiv B-prøve, hvorpå utøveren gjerne skiftet til en annen unnskyldning.

3. Jeg var på en fest hvor de serverte noe rar mat...

En populær unnskyldning som fint kan brukes som "nummer 2 unnskyldning" etter at en av de andre har sviktet; i det du PLUTSELIG husker den festen hvor det ble servert funky soppstuing, rare kaker og gøyal drikke. Endelig skal du få fullt utbytte av at du i media har markedsført deg selv som en sosial og omgjengelig person som er crazy nok til å ta en fest når sesongen er over. Den dumme festen må være grunnen. Ai ai ai.

4. Jeg er født sånn!

Du kan jo ikke noe for hvordan du er skapt! Angelina Jolie er født pen og Kirsten Flagstad ble født med en fager røst - du ble født med skyhøye testosteronverdier og store lager av nandrolon i kroppen. Et mystisk biologisk fenomen, men er det din feil liksom? Denne unnskyldningen kan fungere godt for menn, men som kvinne bør du være mer forsiktig, særlig hvis du har en fyldig mustasj og stemme som Darth Vader.

5. Jeg har akkurat begynt med en ny naturmedisin mot kviser

Det urgamle "naturmedisin"-trickset er en populær unnskyldning. Og hvem vet vel egentlig hva som er i all barken, blomsterfrøekstrakten, humlepollensekret og alt det andre morsomme man finner i helsekostbutikker? Riktignok synes pressen og dopingjegerne det er litt mistenkelig at du spesialbestilte 200 pakker med akkurat det kosttilskuddet fra Kina, når det etter sigende bare skulle inneholde vitaminer du får i appelsinjuice, men likevel: Det er en knakandes god unnskyldning. Alle vet jo at disse naturmedisinfolka finner mye på rart, dere!

6. Jeg ble bortført av UFOer

Denne forklaringen er uangripelig uansett hva du har gjort for noe, enten det er hestedop eller bankran. Å bli bortført av romvesener er selvsagt traumatiserende, skummelt og livsendrende. Og hvem vet egentlig hva slags eksperimenter de har utført på deg? Hva har de gjort med blodet ditt - eller hjernen din?

Bruker du denne unnskyldningen fremstår du også med en mental bagasje som kjøper deg sympati hos meningmann. OK - du puttet i deg 2 kilo amfetamin og fløy 400 meter hekk, men så har du hatt det vanskelig også da.

7. Noen er ute etter å ta meg

Da den kubanske høydehopperen Sotomayor ble tatt for kokain i 1999 kom selveste Fidel Castro til unnsetning. Sotomayor var selvsagt like ren som snø, sa Castro, men offer for en "krig" startet av profesjonelle kriminelle; nærmere bestemt kubansk-amerikansk mafia.

Skal du bruke denne unnskyldningen, vær forsiktig så du ikke tråkker noen på tærne. En ting er å ha VG og Dagbladet etter seg - det er noe helt annet å ha Sopranos i hælene.

8. Det var min onde tvillingbror

Også en klassisk unnskyldning med mange bruksområder. Syklisten Tyler Hamilton hevdet, da han ble dopingtatt i 2004, sin uskyld og skyldte på tvillingbroren. Her snakker vi ikke om en høyst oppegående kar på noenlunde samme alder, med matchende utseende og latter. Neida, Hamiltons teori gikk ut på at hans ufødte tvillingbror hadde skylden.

Nordmannen og sprangrytteren Tony André Hansen bruker en kombinasjon av nummer 1 og nummer 7, og fremstår faktisk som temmelig troverdig.